«Jeg kan ikke skjønne hvordan han skulle trykket på pedalen»

Motor møtte henne i mai, åtte måneder etter ulykken. I en to timer lang samtale delte hun åpent og detaljert om det som skjedde – en prosess som fortsatt er vond og sårbar. Hun og de øvrige etterlatte er fortsatt i sorg, og av hensyn til privatliv og trygghet ønsker de ikke å stå frem med navn eller bilde. Under intervjuet var også hennes advokat og en støtteperson til stede. Det følgende er et utdrag fra samtalen, noe redigert for lesbarhet.

– Bakgrunnen for turen til Sandvika Storsenter denne kvelden var at vi skulle handle noen småting til en ferietur med familien, som skulle finne sted tre dager senere. 

Vi kjørte inn i parkeringshuset og opp til 4. etasje, hvor vi svingte til venstre for å finne en plass. Vi la merke til hvor merkelig tomt det var – nesten ingen biler i nærheten. Min mann parkerte midt mellom to stolper, med tanke på at det skulle være enkelt å kjøre ut igjen senere. Hele området rundt oss var nærmest folketomt.

Etter handelen kom vi tilbake til bilen rundt klokken 20. Da oppdaget vi at en annen bil hadde parkert ekstremt tett inntil vår bil på førersiden – så tett at det var nesten umulig å åpne døren. Bilen ved siden av sto helt inntil den hvite linjen, mens vi selv sto godt plassert midt i vår parkeringsrute.

– Vi forsøkte begge å komme inn på førersiden, men måtte gi opp. Min mann bestemte seg for å prøve å komme inn fra passasjersiden. Han har stiv rygg, og det var vanskelig for ham å bøye seg for å få det ene benet over midtkonsollen. Han klarte å få venstre ben over, men foten hang ned foran førersetet, og han nådde ikke pedalene. 

– Han ba meg forsøke å skyve setet bakover, noe jeg så vidt klarte på grunn av den trange plassen. Jeg gikk tilbake til passasjersiden, men det hjalp ikke – han klarte fortsatt ikke å nå pedalene.

Ba meg lukke døren

– Han ba meg lukke døren, slik at han kunne støtte seg og forsøke å komme helt over. Jeg lukket døren og gikk noen skritt bakover for å ta bilde av den dårlige parkeringen. I det samme øyeblikket skjøt bilen plutselig fart. 

Jeg husker at jeg tenkte: «Herregud, han må jo stoppe!» Jeg skrek, håpet noen kunne hjelpe, men skjønte raskt at bilen kom til å kjøre rett ut av 4. etasje hvis den ikke stanset. Og det var akkurat det som skjedde. 

Bilen forsvant gjennom autovernet og over kanten, før den traff murveggen på fløyen ved siden av. Jeg så den vippe, som i en film, og så… rett ned.

Les også: Sjåføren satt aldri i førersetet på ulykkesbilen

Jeg løp alt jeg kunne ned trappen på siden av bygget. Da jeg kom ned på gaten, var det allerede folk der. Noen ropte: «Er det noen inni?» Det var umulig å se inn – airbager og knuste ruter dekket alt. Førerdøren lot seg ikke åpne, men de fikk opp passasjerdøren. Der satt han – akkurat slik jeg hadde forlatt ham, med det ene benet over midtkonsollen. 

Jeg bøyde meg inn og fikk øyekontakt med ham, men vi rakk ikke å snakke. Jeg ropte: «Få ham ut, få ham ut!» De fikk ham ut på båre og inn i ambulansen. Jeg sto utenfor og så dem starte hjerte- og lungeredning. Han døde der, i ambulansen.

– Vi skulle reise med hele familien. Men i stedet ble livet vår forandret på fem sekunder, han mistet livet, og vi andre er igjen i dyp sorg som vi enda bearbeider.

Medlem

Medlem

Hvorfor forteller så mange om uønsket akselerasjon i sine elbiler?

Vi har gransket ulykken i P-huset i Sandvika.
Les siste nummer av Motor her.

Måtte rette forklaringen

Den endelige obduksjonsrapporten er ni måneder senere ennå ikke utarbeidet, men to dager etter ulykken var hun til avhør ved politikammeret i Sandvika.

– Først fortalte jeg min historie slik jeg har gjengitt den over, og deretter begynte assistenten til politiadvokaten å stille spørsmål. Jeg opplevde spørsmålene etter hvert som veldig forvirrende; ikke at etterforskeren var ubehagelig i sin oppførsel, men hun stilte stadig nye spørsmål om ting jeg nettopp hadde svart på. Jeg sa det var veldig forvirrende, og sa jeg hadde en opplevelse av at historien min endret seg, det var bare ikke riktig. 

Men jeg tegnet en tegning, en rar liten tegning, av hvordan han satt i bilen. Mellom en og to uker etterpå leste jeg forklaringen og fikk i hvert fall rettet så det kom med at han satt i passasjersetet.

– Det sto ikke?

– Nei, jeg måtte skrive det inn. Senere spurte politiet om de kunne ta det med i en pressemelding, noe jeg først motsatte meg, før vi sa de kunne opplyse at han gikk inn fra passasjersiden. 

De spurte også om de kunne frigi en film fra overvåkingskameraene om da han kjørte ut av 4 etasje. Dette motsatte vi oss på det sterkeste, vi orket ikke å se hendelseforløpet om igjen og om igjen i aviser og nyheter. «Hva er vitsen med det», spurte jeg, «det forklarer jo ikke årsaken! Det som er viktig, er at dere finner årsaken til denne forferdelige hendelsen».

Kan ikke skjønne

– Jeg synes fortsatt det er vanskelig å snakke om. Det tok bare fem sekunder, så var livet forandret fullstendig. Men jeg klarer ikke å forstå hvordan han i det hele tatt skulle klart å tråkke på pedalen. Han hadde korte ben og lang stiv rygg, og benet hans lå over midtkonsollen i en vinkel som gjorde det fysisk umulig å nå pedalene, langt mindre flytte girspaken eller trykke inn en pedal. 

Slik han satt, måtte han bli dratt bakover da bilen akselererte, det er jo som å få en ansiktsløfting, så kraftig som den akselererer. Hvis han skulle trykke på gasspedalen ville han blitt kastet tilbake når bilen fyker av gårde.

– Da du lukket døren, støttet han seg mot den?

– Ja, han tok høyrehånden mot døren, men så stiv han var i ryggen, hadde det tatt lenger tid å flytte seg. Det er helt uforklarlig at han skulle klare å komme over på den tiden, i løpet av de tre skrittene jeg tok. Det er også utrolig at det ikke var noen andre biler foran. Bilen gikk bare rett frem, skjenet ørlite grann til venstre, før den traff autovernet og deretter veggen.

Ikke stuerent ennå

Hun sier politiet var veldig raske med spørsmål om hun ville snakke med Volvo.

– Det sa jeg nei til. Jeg ville ikke snakke med Volvo. Jeg ville ikke snakke med noen, fordi alt var kaos, og jeg hadde ikke oversikt over situasjonen, sier hun – og bemerker bare tørt at «all Volvo-reklamen forsvant dagen etter, og er nå kommet tilbake med fokus på fart og sikkerhet».

– Hvorfor kjøpte dere bil fra Volvo?

– Vi hadde to Volvoer fra før, så gikk den ut på dato, og vi trengte en ny bil. I butikken vi pleide å handle bil, hadde de en elektrisk, og mannen min hadde lyst på en elbil, så da kjøpte vi den. Det var jo en trend i tiden å gå over til elektrisk bil.

– Hva slags inntrykk hadde dere av Volvo?

– Vårt inntrykk var at Volvo var en god bil, og vi har vært fornøyd med dieselutgavene av Volvo, som ble laget i Sverige. Den fornøydheten trodde vi også vi ville få med elbil, men per i dag er jeg usikker på om vi vet nok om elbiler.

– Hva er det du nå ønsker skal komme ut av dette?

– Regjeringen har en strategi om at vi alle skal over i elbiler. Jeg tenker det må gjøres ordentlige undersøkelser ved hendelser, hvis alle skal bytte. Dette gjelder veldig mange mennesker, det bør være bedre krav til sikkerhet. Vi må i hvert fall ha systemer som sørger for at de etterforsker hendelser som dette, for å sikre at de får luket ut feilene.

Volvo svarer

Når det gjelder annonsekampanjene, svarer Volvo:

– I perioden etter ulykken satte vi enkelte av våre annonsekampanjer på pause. Vår vurdering var at dette kunne oppleves som en ekstra påkjenning for de pårørende i en vanskelig tid, og det ønsket vi ikke å utsette dem for.

Sandvika-ulykken:

Sjåføren satt aldri i fører­setet på ulykkesbilen

Har du lest disse sakene?

• 

  Enken om Sandvika-ulykken:

  «Jeg kan ikke skjønne hvordan han skulle trykket på pedalen»

• 

  Sandvika-ulykken:

  Sjåføren satt aldri i førersetet på ulykkesbilen

• 

  Eksperter om bilmarkedet:

  – Disse bilmerkene kan forsvinne

• 

  10-punktsjekken med Lars Dehli:

  «Drømmebilen min var en stormfull affære»

• 

  Prøvekjørt: Skoda Elroq RS

  Stort bedre kan det ikke bli

• 

  Vi på tur med kolleger:

  Hun har 30 kolleger med coole hobbybiler

• 

  Historisk viktig rettssak:

  Kan vi stole på den svarte boksen i bilene?

• 

  Ekspertene vitnet:

  Var gassen trykket inn under Drøbak-ulykken?

• 

  Skandale i Sveits:

  Best å skrote alt fossilt? Elbil-rapport holdt skjult

• 

  Rettssak etter Drøbak-ulykken:

  Vitnestrøm om feil på VWs elbiler

• 

  Nissan vender bladet:

  Nå ser Leaf plutselig ut som en stilig bil

• 

  Fikk bot:

  Er det lov å stå her?

• 

  Historisk rettssak:

  – Jeg så at foten var på bremsen. Men farten bare økte

• 

  Utleie av privat bil:

  Skrapet opp bilen hans – sa ingenting

• 

  10-punktsjekken med Knut Skogstad:

  Broom-sjefen: Bilen varer så lenge man vil den skal vare

• 

  Vi med gøy biler fra øst:

  Et samurai­sverd med fire hjul

• 

  79

  Test: Skoda Elroq

  Kanskje rett og slett den beste Skodaen

• 

  Norgeslansering:

  Dette blir prisen på Hyundai Ioniq 9

• 

  Bensin opp i Stortinget:

  Beholder vi 98 oktan? I dag kommer et viktig svar

• 

  Sjeldne jordarter:

  – Hele bil­industrien har panikk